Mange er godt kjent med tarotstokken og dens billedverden. Færre kjenner kanskje til opprinnelsen og bakgrunnen for stokkens tilblivelse. For å finne den må vi bevege oss til renessansens Italia. 1400-tallet var en veldig kreativ periode i Europa både kunstnerisk og spirituelt. Kirken hadde mistet noe av grepet over samfunnet og andre former for religiøsitet fikk anledning til å blomstre.

Det er nesten forbausende å se hvor mange av nåtidens tanker om spiritualitet og åndelighet som finner gjenklang i renessansens tidsperiode som befinner seg over 500 år tilbake i tiden.

I denne artikkelen vil jeg ta for meg tarotstokkens opprinnelse sett i forhold til det tankeunivers den oppsto i. Mitt utgangspunkt er masteroppgaven i kunsthistorie jeg leverte høsten 2009 hvor jeg forsket på de første tarotskortene kalt Visconti-Sforza kortene.

Tarotstokken består av av syttiåtte kort. Den har samme oppbygging som en vanlig kortstokk, men har tjueto spesialkort i tillegg. Det finnes ulike tradisjoner for spillkortenes utforming i Europa.

I Norge følger vi fargene til den franske tradisjonen med henholdsvis spar, kløver, hjerter og ruter. I Italia og Spania er tilsvarende sverd, staver, beger og mynter. Trumfstokken har fire fargeserier etter italiensk mønster kalt Staver, Mynter, Beger og Sverd.

Trumfstokken består av tjueto hovedkort kalt den store arkana.

Narren, Magikeren,
Høyesteprestinnen, Keiserinnen, Keiseren, Hierofanten, De Elskende,
Vognføreren, Styrke, Eneboeren, Lykkehjulet, Rettferdighet,
Den Hengte, Døden, Måtehold, Djevelen, Lynet (Tårnet), Stjernen, Månen, Solen, Dommedag, Verden.

 

I tillegg kommer førti småkort og seksten hoffkort. Småkortene er oppdelt i fire fargeserier nummerert fra en til ti. Hver av fargene har fire hoffkort kjent som konge, dronning, knekt og pasje.

Mange forestiller seg at tarotstokken er tusenvis av år gammel. Det er mulig at symbolene som dekorerer stokken strekker seg så langt tilbake i tid, men kortene manifestert i fysisk form oppsto på 1400-tallet.

Spillkort er kjent i Kina allerede ca år 1000 e. Kr, men den europeiske kortstokken stammer sannsynligvis fra Midt-Østen. Kortstokken kom til Europa på 1300-tallet og ble fort populær. Tarotstokken er sannsynligvis en videreutvikling av den vanlige kortstokken. På 1400-tallet gikk stokken under navnet carte de trionfi som kan oversettes som trumfkort.

Den tidligste skriftlige referansen til ordet trionfi sett i forhold til spillkort er fra hoffet i Ferrara. En kunstner ved navn Jacomo Sagramoro fikk 10. februar 1442 betaling for å fargelegge og fire kortstokker som hadde kortfargene beger, sverd, mynter og staver samt alle trumfene. Prisen per stokk var fem lira. Det tilsvarte tre måneders lønn for en vanlig arbeider og rundt ¼ av en adelsmanns månedlige inntekt.

I dag er stokken som nevnt kjent under navnet tarotstokk. Ordet tarot stammer fra fransk tareau som igjen er tatt fra italiensk tarocchi. Tarocchi navnet ble brukt fra og med 1500-tallet og er første gang registrert brukt 1516 i en av regnskapsbøkene til Ferrarahoffet. Betydningen av ordet tarocchi er ikke kjent, men kan referere til den kobberplateliknende bakgrunnen på kortene.

Bakgrunnsimpulser for renessansens tankeunivers
For å forstå renessansemenneskets forhold til symboler og bildefremstillinger er det viktig å se på hvilke ideer som preget tankegangen i samtiden. Mange nye impulser vokste frem. Renessansens tankesett ble en blanding av humanistiske idealer om frihet og selvråderett paret med en åndelig tankegang basert på menneskets evne til å knytte den spirituelle verden sammen med den verdslige ved direkte å kunne påvirke verden via magi og symboler.

Italia besto på 1400-tallet av småstater for det meste styrt av eneveldige hertuger. Feudalsystemet brøt sammen mot slutten av middelalderen. Befolkningen flyttet inn til byene og etablerte seg som kjøpmenn og håndtverkere.

Antikken
Det skjedde også et skifte i forholdet kirke og stat. En uavhengig verdslig autoritet etableres. Kristendommen og pavestaten ble svekket, og studiet av antikken blomster opp. Ønsket var å returnere til det høyeste sivilisasjonene har skapt. Forfatterne Petrarka og Boccaccio var ivrige forkjempere for de antikke studier. Samlere fikk oversatt antikke manuskripter. De gikk imidlertid ikke til primærkildene som Platon og Aristoteles men konsentrerte seg om ny-platonikerne Plotin, Seneca, Cicero og Iamblicus. Samtidig gjorde boktrykkerkunsten det lettere å formidle og spre kunnskap.

Det var også stor interesse for antikkens guder. De ble sett på som mennesker med særegne evner, og de ble studert på linje med helgener som eksempel på riktig livsførsel. Dette var godkjent av kirken. Samtidig var den tradisjonelle folketroen fortsatt levende i folklore og legender.

Mysteriene
Mysteriereligionene var en viktig impuls. De besto av hemmelige initieringskulter i den hensikt å heve menneskets bevissthet ut over det ordinære. Målet var å oppnå kosmisk bevissthet. Hemmelige ritualer og bruk av symboler var viktig. Dette gav en sterk interesse for symboler og allegorisk fortolkning. Det lærde renessansemennesket leter etter symboler i alt som for eksempel hos Homer, Ovid og Virgil.

Humanismen
En annen viktig impuls var humanismen hvor individet sto i sentrum. Den individuelle manns verdighet ble i renessansen satt i høysetet. Middelaldermennesket var underlagt en større enhet som kirken, samfunnet, familien eller godsherren. Det var lite rom for frihet. Mennesket ble regnet som lite og ubetydelig og i behov av veiledning. Idealet var lydighet,ydmykhet og fattigdom. Renessansen gav intellektuell frihet og førte vekk fra middelalderens dogmer og tro. Det ble et mer optimistisk syn på menneskets potensial. Det var mulig å forbedre sin posisjon i samfunnet og klatre opp helt til maktens tinder. Krigsherren Francesco Sforza som av egen kraft ble hertug avMilano var et eksempel på det.

Mennesket og naturen
Den universelle renessansemann var en naturlig mann og naturen var menneskets hjem. Naturen var ikke som i middelalderen en samling kollektive instinkter og krefter som måtte overkommes, men var en integrert del av mennesket natur. Idealet var ikke lenger å unnslippe naturen, men å være en del av den. Dette vistes i kunsten via en mer naturlig og realistisk gjengivelse. Naturen var et bilde på guds kreative kraft, Anima Mundi, Verdensånden. Naturens var som en lærebok parallell til kirkens skrift. Menneskets oppgave var å forstå og fortolke denne naturens lærebok. Det viktige var å finne de underliggende krefter og prinsipper. Naturen var et speilbilde av Gud. Mennesket nærmet seg Gud ved å studere naturen. Gud gav i følge renessansetankegangen mennesket intellekt og talenter for å utvikle seg selv og øke sin forståelse.

Magi
Magien var øvelser i å mestre og å forstå naturens krefter. Renessansemennesket fant naturen vakker og ville studere den. Naturens skjønnhet var der for en mening og menneskets studie av naturen viste ham eller henne sammenhenger og forbindelser som kunne tolkes. Derav kom muligheten til å bruke magi. Ideen var at likt påvirker likt. En plante som likner en fot kan for eksempel hjelpe på fotsmerter. Det lille påvirkes av det store og omvendt. Som det heter i astrologien ”As above so below”. Planternes gang på himmelen påvirket livet nede på jorden. Å praktisere og lære magi var simpelthen å oppfylle Guds mening. Det okkulte var en av de viktigste kildene til det filosofiske verdensbilde.

Egypt
I 1460 fant en munk ved navn Leonardo da Pistoia et gresk manus kalt Corpus Hermeticum. Det ble antatt å være mange tusen år gammelt men var i virkeligheten et neoplatonsk verk fra 100-200 tallet e Kr.

Renessansen så på det gamle Egypt som kilden til all visdom med skriftene til Hermes trismagistus, den triple Hermes som viktigste kilde. Mange tekster av Hermes ble kjent i renessansen. Bøkene omhandlet filosofiske tekster og tekster av astrologiske, magisk og alkymistisk karakter.

Hermes skriftene ble regnet som like gamle som bibelen og fra samme periode som Moses. Hermes var originalt guden for skrivekunst, mystikk og magi. Han fortolket tekster og ledet de nydøde sjelene over til livet-etter-dette som psykopomp. På denne tiden regnet man med at all kilde til visdom kom fra Egypt. Dette kommuniserte de videre til renessansen.

Plotinus (203-270)
Plotinus var en gresk filosof, allment sett på som grunnlegger av nyplatonismen. Han var en mystiker og mystagog som skal ha opplevd total union med Gud fire ganger. En mystagog kan gi andre den samme mystiske opplevelse. Ideen var at mennesket har alt i seg selv til å bli mystisk opplyst.

Plotins teori gikk ut på at Den Ene (Gud) produserer Nous (tanke/mind) som brobygger. Nous produserer igjen verdenssjelen, Anima Mundi.

Mennesket sjel fødes i Nous og bringes i kontakt med materien gjennom verdensjelen. Sjelen forlater ikke Nous (Ideenes verden- spiritverden) men er der hele tiden selv om den besjeler kroppen og den er i kontakt med gud Den ene gjennom Nous. Mennesket forener ideenes verden med den materielle. Vi får her en dualitet mellom spirit-ånnd og materien-det fysiske.

Mennesket er forbindelsesleddet mellom åndeverden og materien, mellom himmel og jord. Plotin mente at mennesket gjennom sin egen bevissthet kan påvirke verden rundt. Dette gir grunnlaget for den magiske og symbolske tankegang. Ekstasen, den mystiske tilstand, som gir union med Gud, Den Ene, var den høyeste dyd.

Marsilio Ficino (1433-99)
Marsilio Ficino var en italiensk filosof, lege og humanist. Han grunnla Platon akademiet i Firenze som ble et senter for filosofiske studier. Han oversatte Platons og Plotins skrifter til latin. lFicino regnes blant dem som la grunnlaget for renessansens sterke interesse for antikken.

Ficino var sterkt påvirket av Plotinus. Han mente at universet var en enhet og alle deler av universet påvirket alle andre deler. Han var særlig opptatt av astrologien som logisk element for å skape en forståelse av virkeligheten. Ifølge ham influerte plantenene på alt; planter, dyr og mennesker. Kontemplasjon av symboler var en magisk handling. Ficino baserte sin teori om magi på at verden er omgitt av et spirituelt eterfelt som trenger gjennom all materie og er det medium gjennom hvilket de guddommelig innflytelser kommuniserer. Gjennom dette feltet styrer Anima Mundi verden. Mennesket kunne både motta og påvirke dette eterfeltet siden han/hun er i direkte kommunikasjon med det gjennom sin spirit. Mennesket er i sin natur Magus, et skapende menneske vel kjent med sin evne til magi og mystikk.

Visconti-Sforza kortene
Det var på denne kulturelle og spirituelle bakgrunnen at tarotkortene ble til. De små fyrstedstatenes interne kriger hindret ikke hoffene i å interesser seg for kunst og kultur. Arkitektur, malerier, miniatyrkunst, sport og lek, vitenskap, astrologi, kortspill og liknende hadde sin plass i tilværelsen ved siden av livets mer alvorlige utfordringer. Man vet at de milanesiske hertugene og Filippo Maria Visconti og hans svigersønn Franscesco Sforza fikk laget håndmalte trumfstokker til seg og sin familie. Cirka to hundre og sytti kort er bevart fra denne perioden. De kalles Visconti-Sforzastokkene. Det er sannsynligvis mer enn en maler som har laget kortene.

Visconti-Sforza kortene er praktfulle små håndmalte kunstverk. Hvert enkelt billedkort viser en eller flere figurer plassert mot en bakgrunn av gull. Figurene har middelalderdrakter og frisyrer. Draktene er i gull, sølv eller farger. Draktene og kortene der dekket av med og symboler og våpenskjold tilhørende familiene Visconti og Sforza. I stokkene er det to gjennomgangsfigurer som går igjen, en ung kvinne og en ung mann. De kan for eksempel symbolisere et bryllupspar.

 

Pierpont-Morgan
Den best bevarte trumfstokken kalles Pierpont-Morgan stokken. Kortene er 17,5×8,7 cm og i tykk kartong. Det er bevart sytti fire kort. Hoffkortet knekten av mynter og tre av sverd er forsvunnet. Det mangler også dessverre to trumfer, Tårnet og Djevelen. Interessant å merke seg er at det ikke er bevart noen kort med bilde av Djevelen eller Tårnet. De har kanskje blitt sett på som negative og derfor ødelagt eller de har ikke blitt malt. Man vet at Djevelen og Tårnet eksisterte på 1400-tallet fordi det er bevart to fragmenter av ukuttede trykk fra sent 1400- eller tidlig 1500-tall som avbilder Djevelen og Tårnet.
Pierpont-Morgan kortene befinner i museer i New York og Bergamo.

Cary-Yale
Den nest best bevarte stokken kalles Cary-Yale stokken. Denne stokken er spesiell fordi den engang må ha talt minst åttiseks kort. I tillegg til de vanlige tjueto trumfene har den tre ekstra trumfer med motiv av de tre teologiske dydene Tro, Håp og Kjærlighet. Stokken har også flere hoffkort enn vanlig. Den har både mannlige og kvinnelige knekter og mannlige og kvinnelige pasjer i hver av fargene i tillegg til kongene og dronningene. Det gir stokken tjuefire hoffkort. I tillegg kom de førti småkortene. Det tyder på at trumfstokken ikke hadde funnet sin endelige form.

Trumfspillet
Selv om trumfkortene i dag er mest kjent som spådomskort viser skriftlige kilder at de opprinnelig ble brukt til kortspill. Juristen Ugo Trotti nevner for eksempel i den latinske traktaten fra 1456 kalt ”Tractatus de mulitpliciti ludo” et spill kalt Trionfi beregnet på fire deltagere, men han nevner ikke noe om reglene.

Kortspillet trumf baserer seg på å ta stikk. Kortet med høyest verdi vinner stikket. Det fantes svært mange varianter av trumfspillet, og ut fra det ble whist og bridge utviklet. I trumfspillet fungerer trumfkortene som permanente trumfer istedenfor som i bridge hvor en av de fire ordinære fargene velges ut som trumf i hvert enkelt spill.
Fordi trumfspillet er et spill hvor man spiller om stikk er rekkefølgen på kortenes verdi viktig. Når det spilles om stikk vil et kort ha verdi høyere enn et annet. Kortet med høyest verdi tar stikket.

Trionfi ble spilt ved at en kortspiller spilte ut et kort og de andre deltagerne måtte da følge farge eller spille en trumf. Regelen er til forskjell fra bridge eller whist at en kortspiller må spille ut en trumf hvis han/hun ikke kan følge farge, selv om spilleren ikke kan vinne stikket. Stikket vinnes av den som spiller den høyeste trumf eller alternativt den høyeste innen spilt farge. Spilleren legger stikket i sin egen personlige stabel. Når alle kort er spilt ut regnes poengene ut. Neste spiller i rotasjonen fra forrige utdeler deler så stokken på nytt.

Narren fungerer som et spesialkort som kan spilles ut istedenfor å følge farge. Det vinner aldri stikket men fungerer som et Unnskyldkort det vil si spilleren er unnskyldt fra å følge fargen. Han kan dermed spare et annet verdifullt kort. Eieren av Narren vil også beholde kortet i sin stabel. Det går i motsetning til alle andre kort ikke inn i vinnerstikket. Poengsummen regnes ut fra antall kort man har vunnet ikke kun ut fra antall stikk

Utviklingen
Rundt 1450 var utvalget trumfkort overalt det samme, men rekkefølgen som bestemte verdien avkortene varierte fra sted til sted. Kortene var unummerert og derfor avhengig av hukommelsen til spillerne. Derfor utviklet det seg ulike tradisjoner for trumfkortene verdi. Ved å se på hvilken rekkefølge kortene har i de ulike regionene er det mulig å følge spredningen av spillet utover 1400- og 1500-tallet.

Marseillestokken
Milano området ble okkupert av Frankrike i begynnelsen av 1499-tallet. Da ble hovedfokusert for tarotkortutviklingen overført dit. Franskmennene utviklet en ny stokk kalt Tarot de Marseille, Marsaillestokken. Trumfspillet og trumkortene forsvant mer eller mindre fra Italia utover 1500-tallet og Frankrike overtok. Da trumfspillet igjen ble introdusert i Nord-Italia var det i med den franske Marseillestokken som mønster. Derfor har vi i dag den franske Marseillestokken som grunnmønster for de moderne tarotstokkene.
De opprinnelige italienske trumfkortene ble mer eller mindre glemt. I dag kan man imidlertid kjøpe dem i opptrykk.