Vindens hvisken bærer med seg en myk stemme som lokker.

Trygt innhyllet i min varme kåpe og skjerfet stopper jeg og tar en liten pause. Det har vært en frisk tur, men nå står jeg ved en korsvei. En sti leder mot mitt planlagte mål. Det lille kjøpesenteret med sin glitrende glamour. Den andre går mot den lille skogen. Jeg ser lengtende nedover skogstien. Vinden tar tak i noen snøflak og blåser de mykt og forsiktig opp i ansiktet. I det øyeblikket blir jeg sikker på at jeg hører høye toner med ertende latter… kom, kom hit. Jeg ser røde bær fra den hellige kristtornen som vibrerer i vinden mens de funkler forførende.

Etter et kort blikk på min nå sammenkrøllede handleliste til jul, gir jeg etter og lar meg forføre. Jeg går ned den nesten nakne og stille stien i vinterskogen. Et enslig brunt løv danser rundt meg, mens det nikker og hilser min bestemmelse velkommen.

Med en gang får jeg følelsen av… frihet. Og sårbarhet. I disse dype snøkledde vinterskogene finnes det ingen mulighet for å gli i ett med omgivelsene og gjemme seg. Alle dyr og ånder kan se meg. Stillheten er fremtredende og nesten sanselig tilstede. Ingen fuglesang fyller luften. Ingen blomsterduft distraherer. Jeg er veldig oppmerksom på lyden av stegene mine som knirker og knaker der de synker ned i den hvite beskyttende kappen til Fru Vinter.
Jeg ser på nakenheten til bjørken og asken som avtegner seg sterkt og majestetisk mot den dype himmelen. Jeg beundrer trærnes nakenhet… hvordan de er kledd av til beinet så alle kan se. Stolt sier de. Dette er det vi er. Under de vakre bladene, uten blomstenes glitter og stas. Dette er det vi er. Rene. Sterke. Utilslørte. Vinden tiltar i styrke og grenene gir lyd fra seg. «Hvem er du?» sier de og utfordrer meg. Ja, hvem er jeg nå egentlig. Jeg undrer?

 


Foto:Unsplash.com

 

I vinterens dyp
Som paganist er det vanskelig for meg å snakke om Yuletiden og vintersolverv uten å se på årstiden. Vinteren. Yuletiden, akkurat som den kristen julen, skjer midtvinters.
Vanligvis er vinteren en av årets mest utfordrende tider. I hvert fall i den nordlige hemisfæren. Mange vil hevde at månedene de liker minst er oktober og november. Dagene blir kortere og vi får stadig mindre dagslys. Den mørke årstiden får overtaket.

Det er stor sannsynlighet for at vinteren gjør at vi må stå ansikt til ansikt med våre største utfordringer. Det kan være å overleve, holde seg varm og bekjempe sykdom. Som de fleste andre pattedyr trenger vi mer søvn og blir mer innadvendte. Vi søker trygghet og samler energi, mens vi tuller oss inn i tepper for å kjenne at vi er sikre og beskyttede her i vårt lune rede. For mange er vinteren en ensom tid. Når vi er alene tvinges vi til å bli mer oppmerksomme på oss selv. Vi tvinges til stille refleksjon, hvor vi ikke kan unngå å møte våre skygger, gå i dybden og anerkjenne vår frykt. Når vinden nådeløst og iskaldt blåser sludd og snø, blir vi rensket for enhver forestilling vi måtte ha om vår udødelighet. Når vi møter elementene og mørket på denne måten så blir vår egen sårbarhet nesten for påtrengende.

For paganister er dette en nødvendig tid for fordypelse og utvidet erkjennelse. Gjøre opp status. Vi vil finne ut hva det er som støtter oss og hva vi trenger å gi slipp på. Hva trenger vi å sørge ferdig over, slik at vi kan gå videre? Når den paganistiske festivalen Samhain (populært kjent som Halloweèn – Allehelgensaften) begynner, så er denne prosessen allerede godt i gang. Men vi finner støtte og trøst gjennom dette arbeidet. Det gjør oss sterkere. I mørket får vi tilgang på hvile og restitusjon. Vi hviler i vinteren. Vi synker ned i stillhet, til et dypt og mørkt sentrum. Der finnes det ikke strev, ingen som dytter på, ingen fremadgående bevegelse. Vi stopper og undrer. Vi får kunnskap gjennom å absorbere og vokse i denne stillheten. Når Desember kommer har bevegelsen begynt. Det er en hvirvel av handling som kan kjennes innvendig, samtidig som den kan observeres i julestresset rundt oss. En energi som støtter fellesskap, familie, og hjelpsomhet vokser og utfolder seg. For de fleste topper dette seg i en kristen og verdslig Julefeiring. For paganister er toppunkter vintersolverv og feiringen av lyset som vender tilbake.

 

   
Foto:Colourbox,                                                        Foto:Briana Holberg

 

Fra mørke til lys
Mange åndelige retninger feirer lyset på denne tiden. Dagens feiringer av lys og håp inkluderer blant annet Hinduenes feiring av Diwali og Jødenes Hanukah festival. Dette demonstreres ofte gjennom at lyset kjemper med mørket. Paganister har en lignende opplevelse, men samtidig litt annerledes. De anser mørket for å være like nødvendig som lyset og begge kreves for at det skal bli helhet og balanse.

Mange fokuserer på 24. og 25. desember, som man har ansett for å være Kristus sin fødselsdag. Håpet kommer til syne for de kristne gjennom feiringen av fødselen til Jesus som er Guds sønn. For paganister er den viktigste dagen vintersolverv, som skjer mellom den 20. og 22. desember. I den Nordlige hemisfære er dette punktet hvor solen på himmelen er på sitt mest sydlige punkt og dermed ligger lavest i horisonten. Derfor blir det årets korteste dag og den lengste natten. Paganister feirer solens tilbakekomst og lyset som stiger frem etter solvervet. Midt i den mørkeste, kaldeste og mest utfordrende tiden på året får vi en oppmuntring. Et signal om håp er nettopp det vi trenger for å komme oss gjennom resten av vinteren. Etter vintersolverv blir dagene lengre. Strimer av lys, som er nesten usynlige i begynnelsen, vokser seg sterkere dag for dag og dytter oss videre og fører oss fremover mot våren.

 


Foto:Unsplash.com

 

Den kristne Julen… en overlevning fra paganistisk tradisjon?
Det er mange teorier som går ut på at den kristne julefeiringen har utviklet seg fra førkristne tradisjoner, som har vært høyt elsket og verdsatt. I de romerske Saturnalierne, som startet den 17. desember, så festet, feiret og gasset folk seg med det meste før det endte med et offer til gudene. Slavene ble servert av sine eiere og gaver ble gitt. Det var også perioder med fest og feiring i de germanske og nordiske kulturene som var relatert til «solens tilbakekomst». For de, akkurat som for dagens paganister, så representerte solen et hjul som forandret årstidene. Det er til og med enkelte teorier som går ut på at navnet Yule stammer fra de norske ordet for Hjul. Det sies at den Nordiske guden Jol ble feiret på denne tiden.

Skikken med å dekorere Juletreet med tente lys kommer fra førkristne tradisjoner hvor man brukte eviggrønt som beskyttelse mot ondsinnete ånder… Ånden i de eviggrønne plantene ble sett på som mektige og vennligsinnede siden de kunne beholde grønfargen selv midtvinters. Man brente greiner som fylte hjemmene med beskyttende og rensende røyk. Moderne Paganister ser fortsatt på pinjefamilien som godtgjørende beskyttende og rensende trær som man bruker i røkelse og aromatiske oljer. Det å tenne lysene i treet minner oss på at lysets tilbakekomst allerede er på trappene. Livet stiger frem. livet er sterkt, livet fortsetter. De keltiske druidene anså Kristtorn, Eføy og Misteltein, som vi fremdeles pynter husene våre med, for å være hellige fruktbarhetsplanter som skulle hedres og brukes i velsignelser. Deres kraft ble demonstrert gjennom at de holdt seg grønne under de mest utfordrende og krevende omstendigheter.

Yulekubben/stokken er også velkjent i førkristen tradisjon, og ansees for å være nordisk i sin opprinnelse. Midtvinters hentet man frem en stor kubbe/trestamme som skulle brennes. Den symboliserte lysets tilbakekomst og skulle gi fruktbarhet og hell i det kommende året. Tradisjonelt var det en ask eller en eik, som begge ble ansett for å være spesielt hellige trær. Den skulle tennes med restene av Yulestokken fra året før. Det sies at denne stokken brant i 12 døgn.

 


Foto:Colourbox

Naturen som et speil
Som paganist liker jeg å se hva som skjer i naturen og forstå hvordan det kan speile mitt eget liv. Jeg ser viktigheten i å konfronterer sine frykter og finne ut hva det er som ligger skjult i mørket. Jeg ser at når naturen går til hvile og venter, så må jeg gjøre det samme. Kraftfulle og ubarmhjertige vinterstormer speiler sinne og uro jeg har erfart gjennom året. Krevende gaver må også tas imot.

Jeg ser hvor essensielt det er å kjenne sin egen sårbarhet… livets og dødens syklus… i møtet med naturen, som vi ofte ødelegger. Jeg dyrker min sjels landskap og luker bort metaforisk ugress. Reflekterer over forråtnelsene og avlinger og prosjekter som ikke ga avkastning i år. Jeg sørger over knuste drømmer og prosjekter jeg aldri kom i gang med. Jeg fokuserer på å finne den styrken og omtanken jeg trenger for å så nye prosjekter og ideer. Jeg ser frem mot prosjekter som vil komme når solen vender tilbake. For jeg blir også beskyttet og dekket av et teppe på samme måte som jorden. Men under (snø)teppet er det voksende aktivitet. Våren kommer før vi vet ordet av det. Det er mye å håpe på og mye arbeid som skal planlegges. For å minne meg på tiden som skal komme tenner jeg lys. Mens jeg brenner min julekubbe reflekterer jeg. Jeg har lyst opp der skyggene var. Jeg har steget frem av mørket… Hva kommer neste gang hjulet spinner? Hvordan bevarer jeg flammen i mitt indre og sørger for å leve i sjelens lys. Hva trenger å stige frem fra asken? Hvilke frø skal jeg tenke på å plante for det kommende året?