Fra solgud til lidende martyr
Etter å ha snakket med en teolog som hadde studert kristendom på universitetet forsto jeg hvorfor troen var så sentral i kristendommen. Han sa at når man hadde studert alle kildene og det historiske materialet, så var det som gjorde at man fortsatt var kristen, selve troen.

Man vet ikke helt når Jesus levde. De fleste antar at han levde noen år før sin egen tidsregning, og han var antagelig født på sommeren. Det er i hvert fall det som stemmer best overens med de astronomiske observasjonene de tre vise mennene sies å ha fulgt.
Alt det skriftlige materialet er nedtegnet minst 100 år etter hans død og svært mange av de historiske fortellingene, både i det gamle og det nye testamentet, bærer preg av å være hentet ut i fra myter og fortellinger som eksisterte i svært mange av de andre trosretningene og religionene som hadde blomstret opp til den tiden.

Det kristendommen på en måte gjorde var å ta den hittil rent jødiske ideen om at det bare fantes en eneste Gud, og spre denne tanken til å bli en verdensreligion.
Den jødiske opplevelsen av Gud, slik den speiles i det gamle testamentet, var preget av skyld og lidelse som en straff for manglende tro og tillit. Vi kan bare tenke på hvilken lidelse som utfolder seg i Jobs bok, og hvilken Gud det var som ville at Abraham skulle vise sin hengivelse gjennom å ofre sin førstefødte.

Jesus som opprører
Jesus var i begynnelsen av kristendommens historie ganske så løsrevet fra forestillingen om synd og skam. Han var et opprør mot den gamle fariseiske lære og gjorde syndige saker som å gjøre vin til vann og omgå «urene» kvinner som Maria Magdalena. Han oppfordret til og med Peter til å gi blanke i sin fars begravelse og følge ham i stedet. Han sa det så sterkt at hvis Peter valgte å begrave sin far fremfor å følge sitt sanne kall og hjerte, så fikk han heller se til å få seg et normalt liv og glemme sin åndelige søken. Vi kan se at hippiebevegelsen som blomstret på 60- og 70 tallet var påvirket av denne opprørske Jesus som elsket frihet og gjorde opprør mot verdslige og åndelige autoriteter.

Men hvem var egentlig Jesus slik han fremsto i sinnet til de tidlige kristne. Var han en streng og moralsk skikkelse som truet med å dømme alle de som ikke fulgte ham til lidelse og smerte? Det historiene synes å fortelle er det motsatte. Han sa visstnok at den som selv er ren kan kaste den første sten, noe som vanligvis oversettes med at ingen er så uskyldig at han/hun har rett til å dømme andre. Men, hvis man er så ren, så vil man rett og slett ikke gjøre noe så dumt, umodent og idiotiske som å kaste stener av skyld og dom på andre.

Siden vi ikke kan krype inn i hodet på de første kristne, (gjelder ikke de som husker tidligere liv i denne sammenhengen), så må vi gå til en annen kilde for å forstå hvordan de tidlige kristne så på Jesus. Vi må huske på at kristendommen var en helt annen fra år 0 enn det den ble etter år 313, hvor Konstantin konverterte til kristendommen og gjorde den til offisiell religion for Romerriket. Den Hellige Ånd ble for eksempel vedtatt med en stemmes overvekt på kirkemøtet i Nikea i 328, e.kr. Et møte hvor man prøvde å finne retningslinjer og sette en bestemt ramme rundt denne troen som hittil hadde utfoldet seg ganske viltvoksende. Vi kan se en parallell til dagens «alternative bevissthet», som også er både viltvoksende, men allikevel har en fellesnevner som få kan sette fingeren på. Det var på en måte lettere med kristendommen, siden fellesnevneren var en person, Jesus.
Det var over 300 år hvor kristendommen ikke hadde makt og innflytelse, men eksisterte som en magisk, mytisk og transcendent tro. De første kristne søkte ikke å bli frisatt fra skyld og synd, men noe(n) som kunne gi de håp og tro og frelse de fra verdens fysiske og psykiske plager, samtidig som det åpnet dører til evig liv i himmelsk skjønnhet.

Den blide krølltoppen
De første fremstillingene av Jesus, som vi i dag stort sett har bevart i statuer og utskjæringer, er av en ung frisk Jesus med feminine trekk og krøllete hår. På samme måte som kristendommen senere la sine kirker til gamle hellige kraftsteder, så hentet kristne kunstnere inspirasjon fra de mytene og den tradisjonen som allerede var. Vi kan se at Jesus i denne perioden er veldig lik solguden Apollon slik han ble fremstilt av datidens kunstnere. Apollo var en frisk og fager gud som spredde håp og lys der det var mørke. Denne tidlige fremstillingen av Jesus er samtidig veldig feminin, til tider er skikkelsen nesten androgyn og med antydning til bryster. Kunsthistorikere har en teori om at dette skyldes at det ikke fantes noen feminin guddom i den tidlige kristendommen. Den intense madonnadyrkelsen, som vi finner i dag, var så å si totalt fraværende i de første 300 årene. Jesus ble dermed nødt til å inneha både de feminine og de maskuline kvaliteter for å «tilfredsstille» sine følgeres behov.

Andre ting som viser hvordan bildet av Jesus blir hentet fra andre myter er glorien han har rundt hodet. Til å begynne med ble ikke Jesus fremstilt med glorie. Men etter hvert trengte han noe som ga han ekstra åndelig tyngde og kraft. Apollon, som den solgud han var, ble ofte fremstilt med en glorie av solens stråler som omkranset hans hode. Dette idealet ble inspirasjonen og utgangspunktet for avbildninger av Jesus med glorie. En annen spennende sammenligning er de romerske seiersåndene. De første fremstillingene av engler var nesten nøyaktige etterligninger av disse vingekledde skapningene som transporterte sjelene til og fra dødsriket.

Den første Jesus var med andre ord en lysende og ungdommelig skikkelse, som ofte ble avbildet med en magisk stav. Denne staven brukte han til å helbrede syke, gjøre vann til vin og vekke Lazarus fra de døde. En av de aller viktigste sidene av denne kristendommen var miraklene og Jesus evne til å utrette mirakler. Det ga folk håp og tro på at de gjennom å følge Jesus selv ville kunne oppleve mirakler i sitt liv. Den gang som nå var det å være frisk og ha «skjebnen» med seg en av de viktigste tingene i menneskelivet.

Da Jesus ble sjef
Når Konstantin gjorde Kristendommen til Romerrikets offisielle religion skjedde det store forandringer. Bildet av Jesus forandret seg fra den barnlige og lyse gutten, til en streng voksen mann med haukeblikk og skjegg. Jesus ble et symbol for den utøvende og allvise makt som hadde alle svarene og hvis ord var en ubrytelig lov. Han ble med andre ord omskapt i bildet av den romerske keiseren. Det kunstneriske forbildet til denne nye Jesus som dukket opp var den allmektige guden Jupiter, som er den romerske variant av grekernes Zevs. Akkurat som den høyeste av gudene satt Jesus nå på en stor trone og utstrålte en myndig autoritet som var helt annerledes enn den lysende friskheten og håpet som strålte fra de første kunstneriske fremstillingene av Jesus.

Samtidig viser kunsten at ett element av kristendommen stadig vokste og ble viktigere og viktigere. Det var fremstillingen av Jomfru Maria og Jesus-barnet. Før hadde Jesus rommet både det maskuline og det feminine, nå ble han splittet i barnet med sin moder jomfru Maria, og den allmektige som satt på sin trone. Disse første fremstillingene av den «romerske» Jesus synes siden å være forbilder til senere fremstillinger av Gud som sitter på sin trone i himmelen. Det er interessant å legge merke til at det i begynnelsen ikke ble foretatt noen fysiske fremstillinger av Jesus, Gud eller Maria i kristendommen. Forståelsen av dem var i større grad knyttet til symboler og bilder som kunne tolkes på mange måter. En vanlig kunstnerisk fortelling som finnes i katakombene i Roma og i mange tidligere kirker, er historien av Jonas som ble slukt av hvalfisken og spyttet på land den tredje dag.

Dette var egentlig mystiske fortellinger om Jesus, som også steg opp fra de døde etter tredje dag. Det er egentlig ikke personen som er den viktigste i disse tidlige kristne historiene, men fortellingen og myten som gå håp og tro om frelse og transcendering.
Når kristendommen begynte å fremstille bilder av Jomfru Maria og det lille barnet, så synes de å ha hentet inspirasjon fra de egyptiske mytene om Isis, den store allmoder, som ga bryst til sin sønn Horus. Hele historien om Isis, Horus og Horus sin far Osiris, har svært mye til felles med historiene rundt Jesus. Vi kan som sagt si at det var en bredere og større mytologisk historie som blir fortalt gjennom fortellingen om Jesus liv og levnet. Antagelig er en av de viktigste grunnene til at kristendommen vokste så sterkt det at den baserte seg på gammelt mytologisk materiale, samtidig som den tilføyde et nytt element. Den gjorde mennesket til noe som også var guddommelig og som kunne være sammen med Gud i himmelen. Før var det svært få og svært utvalgte mennesker som hadde mulighet til innpass på Olympen, eller andre versjoner av gudenes bolig. Nå kom det en tro som sa at det fantes plass for alle, bare man fulgte Mesterens (Jesus) vei.

Historien skrives av seierherrene
Som vi vet skrives historien alltid av seierherrene. Det samme gjelder kristendommens historie. Historien forteller at det var en voldsom forfølgelse av de kristne som ble spiddet og spist av løver før Romerriket gjorde helomvending og istedenfor begynte å vende seg mot alle de andre. Noen forskere mener at det ikke var stort mer enn noen tusen kristne som ble utsatt for den slags forfølgelse. Et langt lavere antall enn det som ble andre folkeslag og «utgrupper» til del. Men som vi skal se hadde de som etter hvert ledet kristendommen på nye veier god nytte av martyrer og andre som viste villighet til å lide for troen uansett hva det kostet.

Dette var jo gode forutsetninger for å få folk til å spre denne nye religionen videre til hedenske land hvor «barbarene» fortsatt styrte. Slik kunne de skaffe nye undersåtter, både til keiseren og det nye religiøse hierarkiet som vokste frem.

I virkeligheten levde de tidlige kristne stort sett i fred med sine naboer som hadde en annen tro. De aller første kristne kirkene finner vi i det som er dagens Syria. Der lå den kristne kirken nærmest vegg i vegg med en jødisk synagoge og et tempel viet til okseguden Mitra. Når sant skal sies var det antagelig de kristne som var mest intolerante overfor andre som ikke hadde den ene rette tro. Det var antagelig noe helt nytt med en trosretning som virkelig søkte å fjerne alle andre trosretninger fra jordens overflate.
Det kan virke som om kristendommen fikk behov for nye muligheter for mirakler og helbredelse når Jesus i langt større grad utviklet seg til å bli en offisiell autoritet istedenfor en opprørsk liten gutt med magiske evner og håp om nye mirakler.

Det ble etter hvert slik at de som ga det beste tilbudet om mirakler og helbredelse av syke, ikke var Jesus, men de forskjellige martyrene. Det ble meget populært og etter hvert kostbart å kjøpe seg begravelsesplass nær martyrene, siden det betydde at man kom foran i køen når det gjaldt å komme inn i himmelen og være nær Mester Jesus. Dermed begynt en voldsom dyrking av martyrene. Vi kan se sterke avskygninger av denne troen, og samtidig se at tradisjon fra førkristen tid er vedlikeholdt og ført videre, i helgen dyrkningen som finner sted i katolske kirker. Vi kan fortsatt i dag kjøpe oss små amuletter, som er formet som ben, armer og andre kroppsdeler. Gjennom å ofre disse til helgenene og be om at de går i forbønn for oss, så kan vi håpe og vente på at miraklet og frelsen skal komme og gjøre oss friske.

Denne bevegelsen bort fra den håpefulle glade krølltoppen som utrettet mirakler gikk som sagt gjennom den myndige Jesusmannen for etter hvert å ende opp med den martyren vi i dag kjenner så godt. Den lidende Jesus på korset med tornekrone. Det er ganske morsomt at denne skikkelsen som begynte sin reise som et fyrverkeri av håp og tro, endte opp som sjefsmartyren som i utallige kunstneriske fremstillinger har lidd og blødd og vært usigelig plaget og torturert opp gjennom historien. Personlig føler jeg en blanding av humor, forundring og skrekk når jeg får se et roterende lysende skikkelse av Jesus på korset som nesten ser ut som et lite juletre. Slike figurer er slett ikke uvanlig i mange katolske hjem. (Sant nok, ikke i Norge, men vanlig i Sør-Amerika og deler av tidligere Øst-Europa.)

Tilbake til start
Kanskje vi skulle gå tilbake til begynnelsen og se på de aller første fremstillingene av Jesus. De som ble brukt av kristne som et hemmelig og hellig språk for å fortelle andre at de var kristne. Det ene symbolet var rett og slett at den ene tegnet den ene halvdelen av en grafisk fisk, hvorpå den andre fullførte tegningen. En av de viktigste grunnene til at fisken var symbolet, var selvfølgelig at Kristus, som alle datidens kristne visste, innledet fiskenes tidsalder. Et annet var korset, som ikke først og fremst symboliserte korsfestelsen. Dette korset besto av to bokstaver, Khi og Ro. Som til sammen danner ordet Kristus, som i den sammenhengen betyr «den salvede». Skulle det hele gjøres enda mer diskret så tegnet man tilfeldigvis et anker, hvor ankerets øvre del var et kors, som vi har sett sto for ordet Kristus. På hver side av dette korset tegnet man deretter ofte den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet. Det er Alfa og Omega.

Selv i våre dager vet alle hva jeg sier hvis jeg sier at det var alfa og omega. Det kan bety at det er alt, fra begynnelse til slutt, eller at det som er min alfa og omega er det som fyller mitt liv fra den ene enden til den andre. På samme måte ville de troende si at denne spirituelle veien var for dem alfa og omega. Denne tidlige forståelsen av kristendommen var ikke basert på tolkninger av ord og læresetninger, men en sann blanding av indre bilder, mytiske forestillinger og fortellinger og opplevelsen av mystiske tilstander. Det viktigste var opplevelsen av det hellige, ikke beskrivelsen eller tolkningen. Som nevnt var det et uendelig antall tolkninger og forståelser av disse tidlige mytene, historiene og bildene. Det var i langt større grad opp til hver enkelt å finne sin egen vei gjennom sløret og komme frem til en sann og ekte erkjennelse av det hellige, enn det ble straks kirken kom i maktposisjon. Så det er noe som aldri forandrer seg. Det er akkurat det samme som gjelder i dag.

Ved inngangen til en ny tidsalder er det om mulig enda klarere enn det var den gangen at det er den enkeltes indre opplevelse av mytene, historiene, symbolene og det hellige som er veien som fører frem mot håp, tro og en eller annen versjon av det de kristne har beskrevet som frelse.