Høsten 1983 hadde jeg en opplevelse som skulle komme til å legge sterke føringer for mitt senere liv.

Jeg var på hyttetur på Hovden med en ungdomsgjeng. Hele formålet med turen var å ha det gøy, feste og tulle. Forskjellige omstendigheter gjorde at jeg havnet ut i en snøstorm. Der mistet jeg retning og lokalitet til hytten vi var på og begynte å lete rundt. Jeg gikk fra hytte til hytte, ettersom det var utelys på mange av dem, uten at det var folk der. Senere fikk jeg rede på at det var utleiehytter. Jeg har ikke noen klar formening om hvor lenge dette varte, men antar det dreide seg om +/- 1 1/2 time. Etter hvert var jeg så stiv av kulde at knærne var vanskelige å bevege, fingrene følelsesløse og jeg sluttet også å fryse. Med jevne mellomrom var det fonner med snø som kunne rekke meg til livet. Disse måtte jeg grave meg igjennom med fingrene. Det samme gjaldt inn til hyttene fordi snøen fra takene gikk i ett med bakken mange plasser. Til slutt skled jeg ned fra en liten topp og ble liggende mykt i en snøfonn. Alt var behagelig og ikke kaldt. Jeg husker jeg tenkte at her kan jeg ikke tillate meg å ligge, men at jeg bare skulle slappe av lite grann, så var jeg vekk.

Jeg følte jeg ble virvlet og sugd rundt, som i et slags dragsug, samtidig var det en noe lav dyp brumming og andre lyder. Når ting stabiliserte seg igjen stod jeg på noe jeg etter hvert ble forklart var en terskel, og forsto absolutt ingen ting. Jeg hadde ingen smerter eller ubehagelige følelser og tanker. Alt var usedvanlig lett og klart. Jeg befant meg i et slags tomrom – som fornemmelsesmessig ikke var tomt – men de vanlige orienteringsredskapene, (”sansene”), hadde verken fysisk, følelsesmessig eller mentalt noen kjente knagger å relatere ting til.

Jeg er klar over at deler kan være forvirrende. Grunnen er at kunnskapsformidlingen på forskjellige områder hele tiden var flerdimensjonal, hvor overføringene og synene samtidig hadde en personlig, individuell, kollektiv, følelsesmessig, mental, og en overordnet perspektivdannende bevissthetsmessig komponent. Det er vanskelig å få lineært, for det er ikke noe før og etter utenfor tidsdimensjonen. Nå må for all del ikke noen av de tingene jeg beskriver oppfattes som endelige sannheter. Det er fra min side bare forsøk på å formidle på en forhåpentligvis forståelig måte min opplevelse av tingenes tilstand slik jeg oppfattet det.

På terskelen
Det første klare jeg oppfattet eller ”så” var forskjellige øyne som føyk forbi to og to. Jeg så dem, men de så bare tvers igjennom meg. Noen av dem så ut som de kunne se meg, men at jeg ikke vedkom dem. Jeg lurte på hva dette kunne være da jeg gjenkjente noen av dem. Plutselig gikk det opp for meg at alle var døde og at jeg også måtte være død. Jeg reagerte sterkt følelsesmessig og ble redd. Men i samme øyeblikk jeg reagerte kom det noe imot meg som var en slags lysenergi. Den sendte ut en beroligende følelsesmessig energi full av kjærlighet med ord i som sa jeg ikke skulle være redd, at jeg ikke var død men stod på en terskel, samtidig som lysenergien materialiserte seg i en slags gudelignende opphøyet menneskeskikkelse. Skikkelsen kommuniserte gjennom telepati. I denne sammenheng gjennom hele opplevelsen var det en kombinert følelsesmessig og mental (tanke) formidling, som er forutgående for ord og mye mer presis. Den hadde fått den ”ære” og bli bedt om å ta meg imot for å lære/vise meg sammenhenger om menneskelivet, både mitt personlige og kollektivt, samt alt jeg ønsket å få rede på innenfor en viss tid vi hadde til disposisjon, etter en gjennomgang av mitt liv så langt. Jeg var overveldet og skjønte fremdeles ingen ting.

Livet passerer i baklengs flerdimensjonal kino
I nær- døden – opplevelsen fikk jeg se at jeg hadde valgt mine foreldre, utifra hva jeg skulle lære, og bidra med i dette livet. Jeg hadde derfor valgt omstendigheter, utfordringer o.s.v., med andre ord hele settingen jeg befant meg i. Jeg hadde også prestert å plassere meg selv her av egen fri vilje. Det var vanskelig å svelge. Dette var en sjokkerende opplevelse for meg fordi jeg synes verden i mange sammenhenger var ulevelig i, og mange mennesker i mange sammenhenger uforståelig korttenkte. Det var ikke fritt for at jeg hadde klarsynte og sanndrømte evner, noe som heller ikke gjorde saken bedre i hverdagen. Fordi jeg kjente ingen som tenkte og opplevde verden på min måte. Sa jeg noe, ble jeg oppfattet enda rarere og sprøere enn på forhånd, så jeg lærte å holde munn. Jeg følte ofte at jeg ikke hadde noe her på jorden å gjøre, og visste i hvert fall ikke hva jeg ville bli – eller foreta meg for å overleve. Det eneste jeg hadde tenkt som liten var at jeg ville bli klok, alt annet oppfattet jeg som meningsløst eller midler til målet. Så jeg var ikke helt borte. Unntatt i vårt samfunn hvor man skal være ung, flink og føyelig. Og hvor ettertanke, alderdom og klokskap, nærmest talt er til bry. Det går ikke fort og galt nok. Jeg hadde aldri ”idoler” som mange andre, dette hadde ingen betydning for meg. Jeg befant meg nærmest i en annen virkelighet. I forhold til jevnaldrende og andre. Men uten bevisst kunnskap om hvem jeg var og hva jeg opplevde. Jeg ville helst være ”vanlig” og prøvde å bli kvitt ”nykkene” mine.

Min måte å håndtere denne splitten mellom min indre og ytre virkelighet på var å drikke og prate tull, ironisere og være satirisk. Det holdt synskheten på avstand, og tankene mine på et plan andre mennesker kunne forholde seg til. Jeg tok på en klovnemaske blant mennesker og søkte ellers tilflukt i naturen. Alt som ikke passet var noen andres feil eller samfunnets.

Dette var vanskelig å forholde seg til når jeg kom tilbake, fordi jeg hadde ingen unnskyldninger som var absolutte lenger. Alt var min egen ”feil” grunnlagt på egne valg. Jeg hadde ikke noe å gjemme meg bak lenger, for jeg visste hvordan ting hang sammen. Jeg var ikke gal og ikke spesielt sprø heller, men født med evner og egenskaper som generelt tilhørte fremtiden. Alvoret seg inn og klovnedelen satt latteren fast i halsen.

Jeg var på dette tidspunkt rundt 18 ½ år. Jeg hadde i min oppvekst vært mye sammen med mine besteforeldre fordi jeg trivdes med dem. Særlig min bestefar var jeg knyttet til. Sikkert fordi som jeg i ettertid har forstått, at han var en liten livskunstner, både som praktisk altmuligmann, kreativ/kunstnerisk/musikalsk, og gjennom hans innstilling til livet. Han var et absolutt naturmenneske med masser av kunnskap om det meste som krøp og gikk. Samtidig var han snill, sikkert ofte for snill, og veldig tålmodig. Vi to var mye på teltturer, fisketurer o.s.v. Jeg var veldig nysgjerrig og spurte mye samtidig som han fortalte villig vekk.

Grunnen til at jeg tar med dette er at det var grunnleggende i min barndom og hvordan jeg fortsatte å se på livet, hvilke verdier som ble førende, – og ikke minst mine barnlige grublerier og oppfatning av menneskelig opptreden. Jeg fikk ha mye av min grunnleggende selvfølelse, integritet og naivitet i fred helt opp til tenårene p.g.a. dette fristedet. Jeg levde sånn sett et temmelig beskyttet liv inntil puberteten, hvor jevnaldrende og forskjellige menneskelige kaostilstander periodevis tok overhånd.
Under det som vanligvis betegnes som en ”nær døden opplevelse” viste det seg at mye av det jeg hadde følt og tenkt var riktig. Det var grunnleggende universelle verdier og ikke barnslige naive drømmer. Problemet for meg var at jeg ikke var rustet for verden i min kardemommeby – tilstand. Det hadde derfor skjedd mange ting, som ble grunnlag for vurdering og analyse.

Under hele tilbakeblikket på mitt personlige liv, var det jeg som vurderte hendelser, følelser og tanker. Men med korrigering fra lysvesenet der jeg hadde mistet den bakenforliggende årsaks – sammenhengen, og latt meg vikle inn i jordiske kulturelt styrte vrangforestillinger. Og der jeg dømte andre og meg selv på feil grunnlag. Egentlig virket det som en følelsesmessig og mental eksamen, hvor jeg klargjorde hvor jeg stod, og ble korrigert på en veldig kjærlig og selvfølgelig måte der jeg tok feil. Samtidig som det ikke var noe rett og galt, det var mer snakk om store og små sannheter, siden alt er relativt ut fra hvilke nivå det ble betraktet fra. Paradokser på paradokser, og samtidig veldig enkelt. Det ble som disse bildene med flere motiver i ett. Det du ser er det du tror, eller er opptatt av. Det virket som ”de/vi” ville vite hvor jeg stod, så beveget vi oss videre der ifra. Gjennom illusjoner etter illusjoner.

Men tilbake til opplevelsen igjen. Se for deg at du har en fem dimensjonal vanlig 3- dimensjonal skjerm foran deg med tilgang til alt som har skjedd og alt som kan komme til å skje.(Høyde, bredde, lengde, rom og tid.) Hvor du kan spole frem og tilbake på årsak og virkning på alle kjente hendelser, hvilke tanker og følelser som har aktivisert hendelsene, samt ringvirkningene det får også på alle nivåer. Og i samme slengen hvilken innbyrdes sammenheng opplevelser og hendelser kan ha som det trengs en vertikal tenkning til å forstå fordi den innbyrdes sammenhengen ligger utenfor vanlig lineær logisk tankegang. Dette er hendelser som kan ha personlige, familiære og kollektive føringer som ligger utenfor den allmenne bevisstheten og oppfattelsesevnen på jorden. Hendelsene blir utløst fra et foreløpig ubevisst intensjonsplan. I noen terminologier vil det være snakk om sjelsplan, selvet og ego. Dette var en prosess som pågikk hele tiden uansett, men for de fleste på et ubevisst nivå. Det var et problem fordi frykt skapte frykt og kjærlighet mer kjærlighet. Tankene kanaliserer energien til handling. Fryktbaserte tanker produserer fryktbaserte handlinger som skader andre – som begynner å beskytte seg selv. En evig runddans.

Vibrasjonsnivået på menneskene skulle opp. I denne prosessen ville mange gå gjennom forandringsprosesser for å kvitte seg med tyngende mental og følelsesmessig bagasje. Individuelt og kollektivt fikk alle utfordringer/ problemer etter helt forutsigbare lover som grunnlag for videre utvikling. Vi fungerte som speil for hverandre. Gjennom å projisere ubevisst materiale over på hverandre, fikk vi våre egne indre konflikter satt i scene utenfor oss selv. Situasjoner og mennesker tiltrekkes og frastøtes sånn sett i en læringsprosess. Nesten som en individuell og kollektiv skole hvor en selv var både lærer, elev og sensor. Pensum var både gitt og ubegrenset. Alt var opp til en selv – hvis man først hadde forstått det. Forskjellige hendelser ble aktivisert og reversert ut fra hvilke krefter i mennesket som var sterkest (bevissthetsnivå), individuelt og kollektivt. Litt forenklet slik jeg opplevde det kan man se mennesket individuelt og kollektivt som elektromagnetiske maskiner, som tiltrekker og frastøter opplevelser og hendelser ut i fra energi og frekvenser. I dagligtale positive/aggressive tanker og følelser eller fysisk aktivitet og eventuelt vold. Mange mennesker med lignende energi vil tiltrekkes av hverandre til det oppstår en metning eller stagnasjon. Disse vil igjen ha en individuell og kollektiv energi som åpnes for å tiltrekkes noe ulikt, som for eksempel mann og kvinne, Vesten tiltrekkes av Østen. Det oppstår symbioser som hele tiden utvikles videre til stadig mer sammensatte organismer. Fra uorganisk fysikk og kjemi til organisk kjemi, videre til sosiale strukturer med følelsesmessige og mentale forestillinger, som sameksistensen er organisert rundt. Slik jeg oppfattet det var mennesket fysisk så godt som ferdigskapt, mens den bevissthetsmessige utviklingen hadde store utviklingspotensialer og var det som skulle videreutvikles nå.

Bindeledd til den åndelige virkeligheten var bl.a. samvittigheten. Samvittigheten kunne forurenses av påvirkningen fra omgivelsene. Slik at den ble overaktiv fordi vi lærte å ha dårlig samvittighet for ting det ikke er grunnlag for. Å påføre andre dårlig samvittighet var sånn sett et utspekulert eller ubevisst maktredskap. Vi kunne også læres opp til å ikke ha samvittighet i situasjoner vi burde hatt det.

Når våre indre manøvreringsredskaper ble utmanøvrert på denne måten manglet vi indre holdepunkter for forsvarlig eller rettferdig opptreden og blir prisgitt den ytre verdens omskiftende normer, og mulige maktmenneskers nykker. Dette hadde vært både tyranners og forskjellige religioners grunnlag til maktmisbruk både individuelt og kollektivt. Uten å forrykke menneskers indre veiledning ville de ikke komme noen vei. Vi hadde fysiske sanser til å orientere oss i den fysiske virkeligheten. Indre medfødte rettesnorer for å orientere oss åndelig. Meridianer og nervesystem til å formidle energi og uttrykk begge veier.

Kollektivt hadde mennesket beveget seg fra tidligere mer instinktbasert adferd til tenkning. Fra små grupper (familier), til stammer, landsbyer, (kulturelt like individer) nasjoner, og nå hele verden som skal lære å leve i fred med hverandre. Etter hvert på jordens premisser og bæreevne.

Dette var en fysisk, følelsesmessig og mental prosess som foregikk i forskjellig tempo på forskjellig plan over hele jorden. Hvis ikke vi bevissthetsmessig og teknologisk klarte å opprettholde en balanse ville vi få tilsvarende problemer. Med for oss den verst tenkelige utgang at vi ville utrydde oss selv p.g.a. menneskelig arroganse og egobasert grådighet.
Dette var utfordringen vi stod overfor, og jeg oppfattet det som et kritisk punkt. På den andre siden fikk jeg se mange skarer med hjelpere (engler, åndelige mester osv.), som hele tiden stod klare til å hjelpe. Mange mennesker ville bli tatt direkte og indirekte kontakt med. Det var også en plan for menneskehetens utvikling.

På grunn av menneskenes frie vilje hadde de ikke lov til direkte innblanding uten et uttalt ønske om det. Dette ønsket om hjelp kunne uttales med ord eller tanker som ville forsterkes gjennom en følelsesmessig synkron respons.

Vi gikk videre igjennom når jeg handlet ”riktig” det vil si i samsvar med de ”universelle lovene”. Det gikk stort sett ut på å handle med kjærlighet eller at intensjonen var det. Det hendte det slo feil ut, men da var man på en måte unnskyldt fordi det var godt ment. Vi så også på i hvilken grad menneskeskapte systemer og normer var i takt med eller gikk imot de åndelige lovene/intensjonene. Og hvordan dette gjorde det individuelt og kollektivt vanskelig, eller lett å følge dem.

Vi så på når jeg hadde godt imot, handlet/tenkt ”feil”. Det gikk ut på hva jeg hadde foretatt meg som skadet andre, veldig ofte følelsesmessige fryktbaserte ringvirkninger som fikk folk til å beskytte seg og bygge murer. Mye av dette var igjen egentlig ikke min ”feil” fordi det var kulturelt overførte forestillinger jeg provoserte. Men det hendte jeg hadde det moro på noens bekostning som satte utilsiktede spor.

Jeg så videre hvordan ”himmelen” og ”helvete” var menneskerelaterte tilstander. Hvordan alle lever i hver sin lille kulturelle og subjektive virkelighet. Hvordan virkeligheten er strukturert og organisert gjennom kulturelle forestillinger. Og hvordan generasjonene står på skuldrene av hverandre både konstruktivt og destruktivt historisk sett. Og ikke minst de forskjellige religionenes samlende og splittende rolle igjennom historien. Hvordan forskjellige folkeslag har sine dyder og misstolkninger av de store sannhetene og hvordan hele menneskeheten skulle gjennomgå kriser for å virkeliggjøre ”himmelen på jorden.” Kriser var et virkemiddel til å intensivere innsatsen på et område for å realisere forandringer fort, både individuelt og kollektivt. Det var ingen straff men helt forutsigbare årsak og virkningsforhold med store potensialer for intensivert vekst. De uønskede resultatene var lettere reversible, jo tidligere i forløpet og oppløpet til krisemaksimeringen, de ble oppfattet.

Forskjellige virkeligheter
På grunn av begrenset tid fikk jeg bare korte innblikk i forskjellige mulige virkeligheter. Forflytningen skjedde ved å tenke på noe, så var man der. Jeg husker jeg svevde over verden i en ikke materiell virkelighet. Tanken og følelsene var styrene, men følelsene var positive. Det var ingen vanskelige følelser for det var ingen ting å miste. Det var ingen behov som skulle tilfredstilles. Jeg tror sikkert jeg kan si at den vi er vant til å være (personligheten), med alle sine roller hadde gått i oppløsning. Egoet med sine lyster og behov for å opprettholde livet det samme. I en ikke- materiell virkelighet har man ikke materielle behov. Dette fordi det man er på dette planet er essens av tanker og følelser man har hatt og hva man har gjort med disse… Bevissthetsnivået reflekteres gjennom dette og frekvensen av dette danner bevissthets- essensen som gir frihet gjennom forståelse innenfor sin frekvens, og lavere frekvenser. Rent konkret opplevde jeg det som om jeg kunne forstå og gjennomskue de som var på samme bevissthetsnivå som meg og nedover. Disse var totalt gjennomsiktig for meg. Så det er egentlig ikke snakk om å gjennomskue, fordi alt var åpent. Vi leste åpent tanker m/følelser som energipakker med et visst innhold.

Tiden er relativ
Som så mange andre ting oppfattet jeg tiden som et stort paradoks. Gjennom å projisere bevisstheten inn i en flue, fikk jeg oppleve hvordan det var å være flue. Hjerteslag, vinger og oppfattelsen beveger seg veldig fort. Fra vårt ståsted. Men fra fluens var det omverdenen som passerte i sakte kino. Jeg oppfattet at fluen levde livet sitt veldig fort på alle områder. Så livsløpet innbefattet mye fort.

Jeg gjorde det samme med et blad på et tre. Der kjente jeg på hvordan det var å ”være et blad”. Etter dette så jeg på avstand hvordan steiner og fjell har sin livstid, trær, blomster, dyr og stjerner. Alt kom og gikk i sin egen tid. Noen kunne ha et langt fort liv – selv om det virket kort for oss. Andre kunne ha lange tidsmessige liv, men med lite innhold. Så fra et ”utenfor tiden” synspunkt var det ikke lenger. Man kunne kanskje her snakke om horisontal og vertikal tid og evolusjon, som også er representert i korset. I horisontal tid husker vi hendelser etter hverandre historisk og lineær- logisk, regulert fra sekunder til år, uten nødvendigvis en indre bakenforliggende sammenheng. I vertikal tid kommer bevisstheten og muligheter, hendelser og ting til syne i brokker og bevissthetsimpulser som et puslespill over tid, ofte med lineær- logiske hendelser imellom. Her tar ting den tid det tar, så vidt jeg vet, i vår dimensjon. Her synliggjøres ofte indre bakenforliggende sammenhenger. Disse utgjør til sammen en forutsigbar og en uforutsigbar foranderlig virkelighet, hvor evigheten strømmer inn i nuet, hvis man kan balansere og være i begge virkelighetsdimensjonene samtidig.

Energi og bevissthet
Alt i det fysiske universet er energi i bevegelse. Det kunne ikke forsvinne, bare skifte form. Det beveget seg fra en før – dualistisk energi gjennom spaltning til 2 motsatt virkende krefter, som vi mennesker har tillagt og kalt mye rart. Den sammenbindende kraften i universet var kjærligheten. Den dualistiske energien beveget seg frekvensmessig nedover til grovere og grovere plan, for til slutt å inngå i den fysiske materiens oppbygning. Her dannet det seg stoffer som man finner igjen i kvantene i atomets oppbygning. Det beveget seg videre til molekyler, mineraler, mikroorganismer, planter, dyr og mennesker. Hvor hvert steg videre evolusjonsmessig var vesensforskjellig fra de andre. Neste steg hadde inkorporert egenskapene til de foregående. Med mennesket på toppen, som hadde mulighet gjennom sin bevissthet til å erkjenne alt. Energien hadde en fysisk og en ikke- fysisk, bevissthetsmessig side. Hvor materien ble organisert gjennom en alt – tilstedeværende bevissthet som ga forskjellig uttrykk på forskjellige nivåer av væren. Mineraler og grunnstoffer var byggesteiner. Planter struttet og var avgjørende for annet liv som livnærte seg på plantene (Livsenergi).

Dyrene spiste planter og hverandre, følte, og kunne bli glad og lei seg.(Følelser + enkel tankegang.) Mennesket hadde intellekt, fantasi og refleksjons- evne til å forstå universets mysterier og sin egen rolle. Det var fysisk nesten ferdigutviklet og stod på toppen av evolusjonen på jorden både fysisk og bevissthetsmessig. Det skulle nå lære seg å ta i bruk nye egenskaper og måtte lære å tenke i større sammenhenger angående årsak og virkning. Vi var bevissthetsmessige analfabeter, og på vei til å lage store problemer for oss selv. Men det var nødvendig for å åpne øynene våre. Tankene og følelsene var ikke fysiske energier, men som i fortettet form var nesten fysiske, og hadde sterkt innvirkningskraft, eller ordnende kraft på materien. Nesten som metallspon som ordner seg etter en magnet. Så var det positive og negative, eller oppbyggende og nedbrytende tanker og følelser. Et hvert menneske var hovedsakelig mest preget av det ene eller det andre. Men det kunne også variere gjennom livet. Et menneskes livsløp ville preges av evnen til å ikke la seg tynge av hendelser, men finne meningen og grunnlaget for vekst som ligger latent. Noen, og etter hvert mange, ville gjennomskue problematikken og frigjøre seg fra alt, for videre å hjelpe andre etter.

På den andre siden
På de lavere frekvensene så det ut som menneskelignende skyggeskikkelser som slepte benene etter seg i forskjellige tåketilstander. Jeg mener jeg ble fortalt at dette var det vi kalte spøkelser og andre som ikke klarte å befri seg fra jorden av forskjellige grunner. Besettelser kom også fra disse planene, fordi flere ønsket en kropp eller ikke forsto ordentlig at de var døde og ville tilbake. Noen repeterte ting igjen og igjen. Jeg så dette bare fort på avstand. I våre terminologier tror jeg dette må vært forskjellige tilstander av ”helvete”, men det var kun mennesker som ikke klarte å frigjøre seg fra gjentatte egne følelsesmessige og mentale forestillinger. Jeg tror også noen av dem kunne være ondskapsfulle. Men siden energien og bevissthetsnivået de fungerte på var lavt, var de i bestefall henvist til sine egne. Dette var individer som satt veldig fast som kunne hjelpes med bønn. Jeg forsto at noen hadde vært sånn lenge fordi alt gikk veldig sent på dette planet. De representerte det mest ufrie fordi de satt i sitt eget ”fengsel”. De på lavere frekvenser kunne fornemme frekvenser over seg men ikke kommunisere. De måtte da be om kontakt, og bli kontaktet. Slik begrenset muligheter for lavfrekvente sjeler til å utøve negativitet seg selv. Mer enn dette rakk jeg ikke å få innblikk i. Jeg så hele tiden klare paralleller til jorden. Bare at her har vi kropper og kommuniserer med ord. Det gjør det mulig å forvrenge sannheten ved f.eks. løgn, manipulasjoner og fordekte motiver. Det går ikke på den andre siden. Der er det tydelig at man lurer først og fremst seg selv, siden alt er telepatisk åpent…

Fra disse lavfrekvente planene gikk vi gradvis til mer høyfrekvente energier og bevisstheter. Dette var også illusjonsplan, men mye hyggeligere. Her kunne det leve individer/sjeler som enten trodde det var slik, eller individer/sjeler som foretrakk en spesifikk illusjon en periode. Enten for gøy, for å hvile i en tilstand med andre i samme tilstand, eller for erfaringens del. Det kunne være individer som skapte hus og inventar fordi de likte det. Skulle man forandre noe var det bare å tenke/ønske seg det annerledes så ble det manifestert. Det kunne være flotte haver som lignet dem på jorden i de groveste manifestasjonene. Eller mer overjordisk flotte farger og akvarelloverganger m/ hus med nesten gjennomsiktige vegger. Her hadde individene mye større bevegelsesfrihet men allikevel rammer. Jeg tror dette var følelsesmessig forholdsvis avklarede personer, men med klare mentale forestillinger og ønsker de manifesterte forskjellige virkeligheter gjennom.

Høyere åndelige verdener
Vi gikk så videre til andre eksistensformer uten kropper og jordelignende landskaper. Jeg husker så vidt åndelige universiteter, grupper m/sjeler som ”mediterte” eller hvilte i en energi sammen. Her var alt bare kjærlighet og lys. Her var også høyerestående åndelige former som kunne manifestere seg etter ønske. De befant seg på et høyere plan.

De øverste åndelige mestrene var hele tiden langt utenfor vår vanlig menneskelige identifikasjon med kroppen, personligheten og den materielle virkeligheten. De befant seg på et plan forut for dualitet- der alt blir til. De fulgte med i jordens utvikling. Noen av dem viste seg og presenterte seg som Rådet av eldre og Det hvite broderskapet (som ikke har noenting med den hvite rase å gjøre). De utstrålte en enorm lysintensitet som var sterkere enn det jeg kunne tåle over tid. De formidlet at det var en plan for jordens utvikling, og at det var fra dette nivået religionsstiftere og noen profeter manifesterte. Forskjellen på disse og vanlige mennesker var åpningen de hadde åndelig også i den fysiske inkarnasjonen. De ble ikke født for sin egen del men for menneskenes utvikling. Det var de største transformatorene bevissthetsmessig. Ellers kommuniserte de med personer på jorden gjennom telepati/ energioverføring og kanalisering De formidlet forsiktighet i henhold til å stole på andre som absolutte åndelige autoriteter. Dette oppfattet jeg som mulige forvrengninger som kunne oppstå, pga menneskelig begrensning i kommunikasjonen. Samt at egoet kunne influere og tilrettelegge budskapet subtilt for å tiltrekke seg oppmerksomhet og makt. Vanligvis ikke overlagt. Dette var grunnlaget for viktigheten av å utvikle sikkerhet i forhold til å være sin egen kilde. Tenke og kjenne etter selv, pga forfalskninger og misforståtte budskap. Det var også neste steg kollektivt. Bibelen, koranen og andre bøker måtte også settes i perspektiv.

Det hadde vært og var til enhver tid mange lærere blant menneskene som formidlet kunnskap på forskjellige nivåer ut i fra hva menneskene trengte eller kunne forstå, og hva de selv hadde tilegnet seg. Noen var flinkere formidlere enn andre. Andre blandet kortene, og endte opp med å spre frykt. Ingen mennesker var perfekte og satt inne med alt. Man måtte bare tilegne seg det man kunne bruke – og overse resten. Selv om det kom av egen begrenset forståelse. Ikke noe åndssnobberi. Kjernen var den samme, selv om det kunne bli presentert forskjellig. Vi skulle lære å bli våre egne selvstendige læremestere. Og respektere andres synspunkter uten å måtte identifisere oss med dem. Budskap til forskjellige tider, og i forskjellige områder på jorden, måtte også forstås ut i fra den setting de ble presentert i. Jeg hadde forstått at mennesket var en ånd i en ”skreddersydd kropp”, som forandret seg ettersom bevisstheten som fungerer gjennom kroppen gjør det. Den burde tas vare på for å glede seg over livet, og opprettholde funksjonaliteten.

En ting som overrasket meg var at alt går ikke nødvendigvis slik vi hadde tenkt før inkarnasjonen. Fordi ting virker mye enklere på den andre siden. De lever ikke i en tredimensjonal virkelighet med et nervesystem som sender masse impulser, så de har ingen smerte, varme og kulde. De blir heller ikke bombardert med følelser og tanker de mange ganger ikke vet hvor kommer fra, eller ikke vil vedkjenne seg. De blir heller ikke fortalt i en ubeskyttet tilstand, slik som barn er, en haug med fryktbaserte forestillinger, for å holde seg på plass, innfinne seg med undertrykkende maktstrukturer, og finne sin plass i hierarkiet. Dette gjør at det virker lettere enn det er.

Paradokset her igjen er at det var det vi som mennesker skulle lære, å gjennomskue illusjonene. Fordi alle er født med en åndelig bevissthet som vil utvikles. ”Gud leker gjemsel med seg selv”. Åndelig og personlig vekst og frihet ligger nettopp i gjenoppdagelsen av vår felles overordnede virkelighet. Først glemsel så gradvis opplysning. I denne prosessen var alle like mye verd. Uteligger eller direktør, vi hadde alle våre oppgaver på mange plan. Kanskje byttet vi plass også innenfor samme liv.

Fremtiden
Det ville komme en tid hvor ”Den man var som menneske” ville få større betydning. Bakenfor alle maskene, posisjonene og andre fascinasjonene vi liker å identifisere oss med. Mange snakker om realisering av selvet. Hele mennesket og livet skulle ha større plass. Følelser som en del av hele mennesket ville ta tilbake sin plass, der tankene og logikken hadde tatt over.

Menneskene ville finne på mange mentale tilsynelatende nyttige påfunn, uten respekt for naturens oppbygning og toleranse, forårsaket av arroganse og dødsangst. Det ville oppstå problemer og katastrofer pga menneskelig aktivitet. På grunn av menneskelig forsøpling ville bevissthet om hva som skjer være en hjelp for å motvirke konsekvensene personlig, i første omgang. Hvor ille dette ville bli, avhang av hvor langt vi kollektivt ville gå. Og hvor mange mennesker som våknet på hvilke tidspunkt. Når mange nok mennesker på jorden hadde nådd et visst bevissthetsnivå ville det gå fort p.g.a. energetiske resonanser, spredning og alminneliggjøring av åndelige budskap. Konsekvenser på forskjellige områder ville også synliggjøres. Det som før hadde vært for noen, skulle bli allment. Mange ville få problemer med følelsene, tankene, livsenergien og den konkret fysiske kroppen. De ville bli usikre i forhold til etablerte verdier og livet generelt. Fordi gamle mestringstrategier ikke ville være funksjonelle lenger. Alt hang sammen. Siden menneskene skulle gjennom en forandringsprosess ville det trengs mange som renset ut gammel bagasje mentalt og emosjonelt, for i andre omgang å hjelpe andre etter.

Det ville bli en større splitt mellom dem som forsto og handlet deretter, og dem som ikke ville forstå, eller ikke ville forandring. Enhver var sin egen verste fiende. Identifikasjon med kropp, personlighet og ego måtte løsnes kollektivt. Fordi det fikk folk til å klamre seg til gamle utgåtte løsninger, både personlig, kollektivt, kulturelt og religiøst. Det ville måtte bli noen oppgjør. Deretter skulle menneskene bli gladere og friere. Den indre og ytre virkeligheten skulle harmoniseres igjen. Vi ville alle få mange valg, og måtte ta konsekvensen av dem.

Jeg så en del ting som ble blokkert for meg. Jeg tror det var fordi det ville gjøre livet mitt umulig her nede.

Jeg fikk beskjed om at jeg aldri hadde vært alene, at de alltid fulgte med meg, og at jeg bare trengte tenke sterkt på dem så ville jeg motta hjelp eller kunnskap. Etter dette fikk jeg beskjed om å bestemme meg fordi tiden var ute. Jeg hadde kjempelyst til å gå videre, men tiden jeg skulle være på jorden var som et blunk i den store sammenhengen, så jeg ville gjøre ferdig det jeg hadde begynt på.

En annen ting var at jeg hadde måttet gjøre det på en måte allikevel. Jeg fikk en klar formening om at jeg ville måtte bli født på nytt og det ville jeg ikke. Gå gjennom barndom på nytt med lite makt over eget liv, voksne som ikke ville høre uansett hva de lagde problemer av, osv.