Er verden en illusjon og jeget kun en dagdrøm som tror det er virkelig?
Kanskje verden er som speilhuset på ett gammelt tivoli.?
Hvor virkeligheten jeg ser er avhengig av speilbildet foran meg?

” I åndelig arbeid har man ofte prøvd å fjerne jeget og erklære seg selv for å være en opplyst kollektiv skapning, for slik å bli kvitt egoets smertefulle begrensninger. Det er som å kaste ut babyen med badevannet. Hvordan kan man så gå frem for å finne det ekte jeget,
istedenfor å drive den evige brytekampen med sitt ego? ”

På samme måte som tivoliets speilbilde avgjorde om vi var små eller store, tykke eller tynne, så er det veldig ofte speilbildet vi ser i andre som avgjør om vi oppfatter oss selv. Synes andre vi er gode, moralske, rettferdige og verdige mennesker, eller ser de oss som slemme ondskapsfulle og uverdige. Det er nesten morsomt at det er så bokstavelig at man rent fysisk kan se sitt eget speilbilde i andres øyne.

Og hvem er mitt speilbilde? Du min kjære leser er akkurat nå en del av mitt speil. Og hva du synes om denne artikkelen avgjør hvordan jeg opplever meg selv! Du rister kanskje litt på hodet og sier at du nok ikke har så stor innflytelse. Det er sant. Men du er en av de tusen på tusener av refleksjoner som viser meg hvem jeg er. Og jo nærmere de kommer, jo sterkere de lyser og jo mer jeg ser i dem, jo større betydning har de for min opplevelse av meg selv.

For ordens skyld vil jeg skille mellom begrepet jeg og begrepet ego. Begrepet jeg vil her brukes til å omtale den unike eksistensen en sjel med nødvendighet må ha når den inkarneres på jorden som ett menneske. Egoet er derimot de begreper og definisjoner dette individet bruker til å adskille seg fra andre og skape en identitet som stiger ut av fortidens observasjoner og erfaringer jeget har gjort gjennom å se i speilbildet.

Noe av det aller viktigste for ett barn og for mennesker overhodet er å bli ”sett” av andre. Å bli sett betyr ikke bare å bli sett med øynene, men å bli oppfanget og reflektert av omgivelsene. Vi får bekreftet vår eksistens gjennom at vi oppfanges av omgivelsene gjennom alle de fem sansene. Det er vanskelig å danne seg en følelse av identitet og unik eksistens hvis vi ikke blir ”sett” og reflektert. Samtidig er det nettopp de bitene av oss som andre oppfanger og reflekterer tilbake som gir oss materialet vi trenger for å danne ett ego. Har foreldrene (det tidligste/viktigste speilbildet) fortalt oss at vi er masete og umulige, har vi dannet ett ego som enten opplever seg selv som masete og umulig, eller som strever etter å bevise at det ikke er masete og umulig.

En av de tingene som er forbundet med egoet er en følelse av utilstrekkelighet og ensomhet. Egoets natur er å ikke føle seg 100 % sett, forstått, tatt i mot og elsket.
En av store egoidrettene er derfor å prøve å få anerkjennelse og oppmerksomhet. Egoet ønsker å bli oppfattet av andre akkurat slik det ser seg selv. Det ønsker at de rundt virkelig lytter og forstår hva det egentlig tenker og føler. I mange tilfelle går skravla uavbrutt i forsøket på å å formidle egoets opplevelse og tanker. Det vil ha deg til å bekrefte hvordan det ser på seg selv.
Egoet vil så veldig gjerne bli elsket akkurat slik det er og dermed unngå enhver form for avvisning. Mye morsomt kan komme ut av å bedrive denne sporten, men uheldigvis vil du aldri kunne bryte målsnoren og erklære deg som vinner av det beste, mest feilfri og anerkjente egoet som noensinne har eksistert.
Egoets natur er dessverre konstruert slik at det streber for å holde seg veldig pent innenfor den lille firkantede boksen av virkelighet det har lært av speilbildene at er ønskelig.
En annen mulighet det har er å streber etter å bli noe bedre, vakrere og mindre ensomt enn det er i øyeblikket. Der jeget er en individualitet som fryder seg over å være nettopp det den er, så er egoet av natur ikke tilfreds med livet og seg selv slik det er akkurat her og nå.

I åndelig arbeid har man ofte prøvd å fjerne jeget og erklære seg selv for å være en opplyst kollektiv skapning, for slik å bli kvitt egoets smertefulle begrensninger. Det er som å kaste ut babyen med badevannet.
Hvordan kan man så gå frem for å finne det ekte jeget, istedenfor å drive den evige brytekampen med sitt ego? Det å utslette seg selv er jo en måte å bli kvitt problemet på, men årsaken til at vår sjel har valgt å komme ned på jorden er neppe at den ikke ønsker å oppleve å ha et individuelt jeg. Jeg mener, du tar ikke på deg badebukse og hopper ut i svømmehallen hvis det du ønsker er å ikke bli våt på bena.

Siden det å bli ”sett” og forstått er grunnleggende for dannelsen av vår identitet vil de fleste av oss prøve å omforme det negative egoet gjennom å få andre til å oppfatte oss på nye måter.
De aller fleste av oss har blitt ”sett” av foreldre og andre tidsreisende vi slo følge med gjennom vår tidlige barndom hvis visjon og evne til å ”se” andre har vært begrenset av deres eget ego.
Vi er dermed blitt sperret inne av rammer skapt av andre egoer og gjort de til våre egne definisjoner og mer eller mindre trygge og kjente rammer av hvem vi oppfatter oss selv som.
Når vi setter i gang med det som kalles selvutvikling og drives av ønsket om å bli noe større og bedre enn det vi allerede er, så gjør vi på den måten egoet allerede kjenner.
Vi prøver å skape en bedre, større og sannere refleksjon av oss selv i speilbildet andre holder opp! Vi ønsker å være elskverdige, givende, utviklede, kjærlige og verdifulle…… i andres øyne. Samtidig som spillet utvikler seg begynner vi på ett tidspunkt å forstå at det å få andre til å like, elske og beundre oss ikke er en farbar vei til hverken indre eller ytre frihet og åndelig vekst.

Et av de viktigste stegene på veien til å bryte egofortryllelsen er dermed forunderlig nok å slutte å bry oss om hva andre måtte mene, tenke og føle om oss. VARSKU FARE! Skriker de fleste veloppdratte egoer ved tanken på å ikke bry seg om andre på denne måten.
Er det ikke nettopp dette som gir oss moral, samvittighet, etikk og gjør oss til anstendige mennesker? At vi faktisk bryr oss om hvordan andre opplever oss og prøver å være et godt menneske? Kanskje vi nærmer oss kjernen av hva som har gått galt når vi åpner forundringspakken av tillitt.
Forutsetningen for at vi må basere vår utfoldelse på hva andre mener om oss er jo at vi ikke kan stole på oss selv. At det i utgangspunktet er noe galt med vårt jeg, som må korrigeres av andre. Den ubehagelig og enkle sannhet er jo at hvis vi tror at den kraft som ligger bak alt er god og av kjærlighet, så gjelder det samme for vårt jeg.
I utgangspunktet trenger vi med andre ord ikke å korrigere den vi er for å bli et godt menneske, vi trenger bare å fjerne vår motstand mot å ha tillitt til den vi er!

En av de store oppgavene mennesker som søker å utvikle seg og ekspandere sin evne til kjærlighet og bevissthet står overfor er å bli seg bevisst skillet mellom ego og jeg.
Dette er et stort og utfordrende guddommelig arbeid som de fleste av oss holder på med gjennom mange besøk på denne planeten. Vi kan kanskje si det at det psykologiske arbeidet består i å forstå og finne forskjellen på jeget og egoet, mens det åndelige arbeidet består i å slippe motstanden mot å la oss gjennomstrømme av vår egen guddommelige identitet/jeg.

Denne artikkelen er inspirert av ett bilde som dukket opp for mitt indre øye for noen dager siden. Det sprang ut av tanken på å male ett bilde av en vegg hvor nettopp det bildet man har malt henger. Dermed vil bildet alltid inneholde veggen…. og veggen vil alltid inneholde bildet…… og man har en uendelighet av stadig mindre bilder, siden det aldri vil være en vegg som ikke har et bilde på seg..… og aldri finnes et bilde som ikke er av veggen det selv henger på.

Dere som ikke fascineres av den slags paradokser kan bare glemme de siste setningene. Bildet jeg så var at jeg så mitt eget speilbilde reflektert i dine øyne. Den neste i rekken, som så deg, så dermed også mitt speilbilde slik det var reflektert i deg. Dette gjentok seg uendelig så mitt eget speilbilde til slutt ble reflektert tilbake til meg av alle øynene hvis blikk jeg møtte. Slik så jeg meg selv reflektert i tusen varianter gjennom alle speilbildene. Jeg ble etter hvert veldig usikker fordi mitt ego ønsket å finne ut hvem jeg egentlig var og myriaden av forskjellige speilbilder som strålte mot meg var veldig forvirrende. Samtidig ble jeg trist over at noen så meg så helt annerledes enn jeg selv tror jeg er og ønsker å bli sett. Jeg fikk et stort behov for å korrigere disse speilbildene og rette opp det hele så alt ble slik det skulle være.

Samtidig var jeg klar over at dette ikke var virkelighet, men en hall hvor menneskespeilene sto oppstilt som dominobrikker. Med ett visste jeg hva som skulle til hvis jeg ønsket å bryte løs fra egoets illusjon og finne min egen sanne natur! Jeg veltet noen av speilbildene og så hvordan de startet en kjedereaksjon så alle speilbildene deiset i bakken knuste og oppløste seg. En stor tomhet steg frem når alle speilbildene var ødelagt.
Hvordan kunne jeg finne meg selv, hvis jeg ikke hadde noen speil som kunne bekrefte hvem jeg er? Var jeg pen eller stygg, var hårfrisyren i orden og så jeg ut som en trivelig person andre kunne like?
Alle disse spørsmålene om hvem jeg er ble umulig å besvare når jeg ikke lengre kunne se i speilbildene. Jeg hadde med andre ord sluttet å bry meg om hvordan andre så på meg og sto foran oppgavene å kjenne hvem jeg er på en annen måte.

Å bryte egofortryllelsen er på mange måter målet for all åndelig utvikling. Det er også arbeidet man trenger å gjøre for å leve ett liv i harmoni med sin egen essens og sanne natur. Dette arbeidet gjøres sjelden i ett gigantisk sprang, men består for det meste av kontinuerlig deltagelse på det største, beste og mest fantastiske selvutviklingskurs som finnes…også kalt livet.

Det første skrittet består i å frigjøre seg fra å skulle kontrollere speilbildet. Med andre ord å slutte å bry seg om hvordan andre oppfatter en.

Det neste skrittet består i å ikke være opptatt av å bli bekreftet. Egoet var avhengig av å bli sett for å danne en identitet. Det gjør at vi fortsetter å kreve å bli lagt merke til. Mange egoer snakker for å bekrefte sin egen eksistens. De har ikke nødvendigvis noe å si, men blabrer i vei og krever å bli hørt.
Hvorfor er det så viktig å bli hørt? Jo fordi da finnes jeg.
Hvis du er som de aller fleste av oss har du mange ganger blitt fortvilet og kanskje rasende, fordi noen hindret deg i å si noe som var uhyre viktig. Mens du fem minutter senere får muligheten til å snakke og da faktisk har glemt hva det var som var så viktig.
Det som skjer er at når vi ikke har blitt sett og ikke har fått bekreftet vår eksistens av speilet, så bruker jeget mesteparten av livet til å prøve å bli sett og få bekreftet at det eksisterer. Sett fra et utenforstående synspunkt er dette ganske underholdende. Det er som en plagsom liten tass som står rett foran deg og hopper og roper…” Se meg..her er jeg… jeg finnes.. se meg…”.
Sannheten er jo at du finnes! Det er ingen tvil. Kjenn etter i deg selv…. er du her? Svaret er alltid det samme. Ja, du er der.
Når det er avklart skan egofortryllelsen slippe taket og du gjøre det du egentlig har mest lyst til å drive med. Du kan begynne å leve livet istedenfor å få bekreftet at du er her og at du er sett og at du fortjener å leve livet.
I motsetning til egoet vet jeget at det finnes ett bevis på at det er i live, elsket og fortjener det beste av alt…….… og beviset er…….noe som er en ugjendrivelig og absolutt uimotsigelig sannhet. ……..
DU FINNES fordi du vet om deg selv.

Som du langsomt fjerner behovet for å bli sett og bekreftet av speilbildene skjer noe morsomt. Din frykt for å ikke være bra nok går i oppløsning. Din angst for å ta feil valg oppløser seg som tåke i klart solskinn.

Du blir klarere og sterkere og kommer mer og mer i kontakt med din ene sanne oppgave her på jorden. Som selvfølgelig er å være deg selv fult og helt, som bare du kan det. Som du går videre på denne veien og ser bitene av det gamle egoet falle av deg begynner du å smile og se at det hele var en stor spøk.
Det eneste du trenger å gjøre for å bli det du er i din essens, er å utfolde det du egentlig er. Du ser at det var dette du er kommet for å utfolde og oppleve fra første øyeblikk. Å være deg selv.
Smilet blir enda bredere når du oppdager at selv når du virkelig lagde trøbbel for deg selv og prøvde å kontrollere ikke bare alle andre, men også hendelsene i den ytre verden, så var også dette en del av din oppgave…..

Å være deg selv som lette etter deg selv helt til du fant deg selv.
Så tilgi deg selv når du har gått deg vill. Tilgi deg selv når du er fanget av speilbildet. Tilgi deg selv når du er besatt av speilbildet. Tilgi deg selv når du synes du er det ynkeligste lille speilbildet på jorden. Tilgi deg selv når du ikke strekker til, for det er nøyaktig det som åpner døren til forståelsen av at det du er kommet for å erfare og gi som gave til universet:
Deg selv, nøyaktig slik du opplever å være deg selv fra innsiden.