Av Briana Holberg
Troen på alver var utbredt i Norden og Europa før Island ble bebodd. De irske alvene skiller seg noe fra islandsk alvetro. Alver og det skjulte folket ble opprinnelig kalt naturånder.
Hvorfor tror islendingene på alver?
♥ Mange har slektninger og kjentfolk som forteller om møter med alvene.
♥ Det er mange såkalte alvevitner på Island sammenliknet med andre land.
♥ Island har sterke naturelementer, har få mennesker, liten industri og forurensing.
♥ I en undersøkelse fra 1998 sier 54 % av islendere at de tror på alver.
59,4 % kvinner og 50,2 % menn.
I 2011 mente 41 % det var mulig, 18 % trolig og 13% var overbevist om at alver eksisterer.
Hvorfor tror over halvparten av islendingene at alver eksisterer?
Det er fordi Island lenge har vært isolert og fordi opplysningstiden på 1700-tallet ikke nådde Island, ifølge Magnús Skarphéðinsson. Islendingene var et isolert og fattig folk. Ellers i Europa ble troen på naturånder, myter og mysterier forlatt til fordel for den rasjonelle og intellektuelle tanken. Troen på alver er så sterk at det også på regjeringshold må tas hensyn til alvene. Et eksempel kan være at når det skal bygges en vei vil folkets representanter forlange at det tas hensyn til alvenes ve og vel. Selv om byggherrer og anleggsarbeidere ikke tror på alvene, så vet de at det å ikke ta hensyn til dem vil medføre mye bry og merkostnader. Erfaringen sier at uhell og små ulykker, forsinkelser, misforståelser og lignende vil føre til økte kostnader, så man kan like godt ta høyde for alvene med en gang. Produksjonskostnadene øker med 30 %, sier fagekspertene.
Magnús Skarphéðinsson
Magnús Skarphéðinsson, som er 61 år, holder til i Reykjavik og har studert alvene i lang tid. Han har bakgrunn som historiker og har samlet over fire tusen fortellinger om alver og andre paranormale hendelser. Alt dokumenteres med audiotape. De beste 6-7 % av historiene er også på video.
Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål om alver, sier han. Han underviser og forteller historier om alvene fra sin bolig i Reykjavik. Interessen for alver er stor rundt i verden, og han får mange mail hver dag. Han har samlet en rekke personlige beretninger om møter med alvefolket, spesielt mange er fra 1800-tallet. Dessverre har antallet rapporterte alvemøter sunket sterkt siden 1950-tallet.
Materialet for studiet av alvene er først og fremst personlige beretninger fra folk som har opplevd møter med alvene. Beretningene bygger på at noen har sett eller hørt noe eller opplevd møter med noe overnaturlig. Det er vanskelig å vite med en gang om det dreier seg om et alvemøte, et møte med det skjulte folket eller et møte med avdøde – eller alternativt et UFO-møte.
Hva er alver?
Skarphéðinsson skiller mellom ulike typer alver. Den mest utbredte forekomsten av alver på Island er det han kaller ”det skjulte folket”. Det er alver som er menneskelignende og ser ut omtrent som oss. De lever i en dimensjon nær oss, og lever delvis i vår verden og delvis i en parallell verden. For dem er vi det skjulte folket. Det skjulte folket lever tradisjonelt i hauger, åser og steiner. Mennesker og det skjulte folket påvirker hverandre gjensidig og kan besøke hverandres verden. Man kan gå inn i alvenes dimensjon av virkelighet. Da vil man kunne oppleve farger man ikke har sett før eller andre typer blomster, samt andre ting og gjenstander som ikke eksisterer på jorden.
Det er mest vanlig å ha kontakt med det skjulte folket. Av historiene han har samlet, har 800 personer sett det skjulte folket, 300 personer har snakket med dem og 120 personer har snakket med dem flere ganger. De har ofte på seg klær fra tidligere tider og lever i gammeldagse hus, sier Skarphéðinsson. Ifølge fortellingene snakker de lokal islandsk dialekt når de treffer på islendinger. Ellers kommuniserer de ved hjelp av telepati.
Andre skapninger er de tradisjonelle alvene som er mindre av størrelse enn oss og som likner på det vi kaller husnisser.
De minste alvene er de såkalte fairies, feene, som er veldig små med vinger. De lever ofte nær planter og blomster.
Ulike måter å oppleve alvene på
Ifølge Skarphéðinsson har 95 % av de som ser alver psykiske evner. Barn er mer klarsynte enn voksne, spesielt i alderen 6–9 år. De har ofte besøk av lekekamerater som er usynlige for andre, og som kan være alver. Av normalbefolkningen har ca 2–3 % psykiske evner, sier Skarphéðinsson.
Det finnes i hovedsak tre måter å oppleve alvene på, ifølge Skarphéðinsson.
I 85 % av kontaktene kan man se alvene, men ikke høre eller berøre dem. De sees da ofte på avstand og har tendens til å forsvinne hvis man kommer nær dem.
12–13 % kan både se, høre og føle dem. De kan ta dem i hånden, ta på dem og se dem like tydelig som fysiske mennesker. Det er mennesker som kan være i flere dimensjoner samtidig. De er både i vår verden og i alvenes dimensjon samtidig.
Det mest uvanlige og vanskeligste å oppleve er når det skjulte folket materialiserer seg i denne dimensjonen. De er da synlige for alle som er til stede, uavhengig av deres psykiske evner. Man kan ta bilder av dem og lignende. Dette gjelder kun 1–3 % av alle dokumenterte møter med alvene.
Alvehistorier
På besøk hos alvene
Dette er en historie fra 1964 om en gutt som møtte alvene, og som sanset dem med syn, hørsel og berøring.
En kald januardag ble en fjorten år gammel gutt bedt om å gå til en gård i nabobygda. Det var en kald vinterdag med stjerner og snø, men ingen måne. Det var mørkt, og gutten klarte å gå seg bort. Han gikk i fem, seks timer og lette etter veien, men fant den ikke. Plutselig så han lyset fra en gård. Han gikk dit og banket på tre ganger. En mann viste seg i døra. Kan jeg komme inn, jeg er kald og fryser, sa gutten. Mannen tilkalte kona og deres to barn. Kona hentet tørre klær, og han skiftet i hallen. Da så han at alle var gammeldags kledd. Møblene i huset var gammeldagse, ja, alt var gammeldags.
Hvor er jeg? spurte gutten. Mannen nevnte et kjent sted for gutten. Det er umulig, for jeg kjenner alle her, sa gutten. Jeg har aldri truffet dere før. Å ja, sa kona, vi tilhører det skjulte folket. Men for oss er det du som er skjult.
Gutten ble redd og løp ut, men været var så dårlig at han ble nødt til å gå inn igjen. Folket på gården var snille mot ham og gav ham mat og et sted å sove.
Morgenen etter skinte solen, og gutten kjente igjen fjellene rundt. Han fikk sine egne tørre klær tilbake, spiste frokost og sa farvel til den hyggelige familien. Han begynte på hjemveien. Han snudde seg etter noen minutter og så folket stå og vinke til ham. Han snudde seg og vinket en fem, seks ganger, men den siste gangen han snudde seg var folket og farmen borte.
Han løp tilbake for å undersøke, men det var ikke spor etter dem. Alt var borte. Han gikk hjem og fortalte det hele til familien sin. Hvem hadde gitt ham mat, hvem hadde gitt ham en seng, hvem sørget for at han var varm og komfortabel?
Han fant aldri gården igjen.
Dette er en typisk historie om det skjulte folket. De er hjelpsomme og snille og forsvinner like fort som de kommer.
Alvetog
To søstre, Hallbera Eiriksdottir og Thora Brynjolfsdottir, bodde i Hraungedi i Alftaver. De var begge klarsynte, og påsto at de kunne se ting som var usynlige for andre. De sa til og med at de så det skjulte folket.
En nyttårsaften var de alene hjemme. Alle de andre hadde dratt til kirken. Søstrene skulle til å spille kort, da Thora plutselig ikke kunne holde øynene oppe og falt i søvn. I samme øyeblikk hørte Hallbera en nydelig sang utenfor. Hun gikk til vinduet som vendte mot vest. Der så hun en gruppe mennesker på en ås like ved. De var verdige og gikk med langsomme skritt forbi huset et stykke unna. De fortsatte å synge mens de vandret østover, til de forsvant ut av syne. Thora våknet opp, forfrisket av søvnen. Dette var ifølge folkemeningen to gode og pålitelige kvinner.
Forsvinninger
Det har hendt at mennesker har forsvunnet i Slettuhreppur etter å ha blitt fortryllet av alver og ikke kommet tilbake.
Det skjulte folket ble sett for det meste rundt jul og nyttår. En nyttårsaften forsvant en liten pike. Alle lette lenge og vel, men borte var hun. Hun begynte å besøke folk i drømmene, da fortalte hun at hun var hos det skjulte folket og hadde det bra.
Mange forvinninger hendte også under sauesanking om høsten.
Nonnis historie
Tidlig på1900-tallet ble en ti år gammel gutt fra Tverdalur sendt ut for å samle sauer. Han het Jon Einarsson, kalt Nonni. Han ble dårlig behandlet av bonden han jobbet for og han var sulten hele tiden, hadde dårlig med klær og fikk lite søvn. Han hadde en lekekamerat kalt Gudni fra nabogården. Felles skjebne styrket vennskapet.
En tåkete augustdag forsvant noen av sauene i Nonnis flokk. Han ble straks sendt ut for å lete. Nonni brukte en krykke som hjelp til å bevege seg i det vanskelige fjellterrenget. Da Nonni ikke hadde kommet tilbake på over et døgn, begynte gårdsfolket å lete etter ham. De fant den ødelagte stokken hans på toppen av en stor stein. Det ble klart at noe hadde skjedd med gutten, men han ble aldri funnet.
Tjue år senere flyttet Gudni til Tverdalur. En gang han sanket sauer, gikk han seg bort i tåken. Han satte seg til slutt på en stor stein for å hvile. Plutselig så Gudni en mann på cirka 30 år stå ved siden av seg. Mannen smilte, og Gudni så at det var noe kjent med ham. Mannen inviterte Gudni hjem til seg. Gudni sa ja, og steinen åpnet seg. De gikk inn. Interiøret besto av to store rom. Rommene var varme og koselige i lyset fra peisbålet. Det var sofaer med myke puter, og vegger dekket med tapet.
Det var seks personer i huset, en eldre mann og en eldre kvinne, en kvinne på cirka 30 år og to halvvoksne barn i tillegg til den smilende mannen.
«Husker du Nonni», spurte mannen. «Jeg er ham. Jeg var mer død enn levende da noen gode mennesker spurte om jeg ville bli med dem inn i steinen. Jeg angrer ikke. Dette er mine svigerforeldre, min kone og mine barn. Vi mangler ingen ting og vi er lykkelige.»
Nå gjenkjente Gudni den smilende mannen. Det var Nonni.
Gudni ble servert et deilig måltid med lammekjøtt. Han kunne ikke annet enn å misunne Nonni hans flotte familie og hyggelige hjem.
Da han skulle gå, fulgte Nonni ham ut. «Jeg ville vise deg at jeg er i live», sa Nonni. Det var fortsatt tåke, men Nonni sa at Gudni ikke ville komme til skade selv om været var dårlig. Han viste så Gudni hvor de var, og alt ble klart for ham. Han sa farvel til sin gamle kamerat, og like etter fant han sauen sin og kom hjem sunn og uskadet. Gudni levde i Tverdalur i førti år. Han lette ofte etter steinen til Nonni, men fant den aldri igjen.
